Om jeg skal skrive igjen… ja jeg tror det… kom og elsk med meg… vær full av blues langsomt… vær her for meg med støvete blues… love you og noe er støvete på sitt smil.. fulle av sanger og tøv.. siver røyk av oss vi skal finne livet igjen…. man er alltid alene alltid alene… men ikke alltid ensom….
Noen ganger klager jeg for at det er 14 grader i stua her, og noen ganger skjønner jeg hvor heldig jeg er.) Jeg har faktisk en ovn i romma og jeg har en peis som jeg kan fyre opp i, jeg har mat i kjøleskapet( tusen takk mine kjære perle-engler som gjør at jeg har mulighet til å lage og å være kreativ= penger til mat) jeg har fått lov å bo her i dette huset i 5 år nå (tusen takk til de flotteste hus-utleiere jeg noen gang har vært borti) også har sønnen kjøpt seg en leilighet ikke så langt fra meg (da kan jeg plage ham masse hehe) … fy søren jegJeg er heldig er heldig:)
Det er ikke så veldig lenge siden at jeg gikk på frelsesarmeen for å få minimum av mat til jula, gråt hver dag, for hvordan skulle jeg klare å fore opp og oppdra en sønn uten mat( tusen takk du flotte Tom – pappaen hans for at du er den fineste pappaen i verden)
For å komme itl latteren så må man igjennom gråten, og det er mange tårer som har gått igjennom denne kroppen for at jeg skal kunne prøve å søke det som er godt og positivt, finne latteren , da jeg tror at latter og tårer kommer fra samme kilde… 🙂
Fikk bare noen tanker når jeg sitter her i «huset mitt» og dører slamrer ute pga vinden og når jeg som er så heldig å ha Leo min vakre hund var å gikk tur så hagla det og det var kaldt… men jeg hadde vissheten om at vi begge skulle hjem til ett hus vi er såå glad i begge to og vi kunne være trygge:)
Jeg sender mine sterkeste tanker og mine varmeste klemmer med lys til alle som ikke har ett hjem å gå hjem til i kveld…. been there, så jeg vet hva du går igjennom… Love<3 Sorry, men har ikke mer å gi enn min kjærlighet… håper du finner ett sted å sove i natt som er varmt .. hvem du enn er<3<3<3
sjekker
I natt hadde jeg mareritt igjen, og denne gangen så ble jeg innesperret i ett rom med masse syke folk og fortidligfødte spedbarn som jeg måtte ta meg av. Dette var i ett rom i borgen(som jeg alltid drømmer om) og jeg kom meg ikke ut herfra fordi jeg måtte ta vare på disse barna, men plutselig forsvant alle sammen utenom ett lite barn som var så bittelite at jeg nesten ikke kunne holde det, men jeg klarte det. Når jeg var på vei ut av drømmen så ba jeg om at noen måtte passe på henne og beskytte henne ettersom jeg skulle forsvinne fra henne.
Jeg har lært meg å fly i drømmene når jeg er utendørs i /på borgen, men i natt kom jeg meg ikke unna så jeg satt fast, og kunne ikke redde denne lille jenta…..
Det gjør noe med meg å drømme sånne drømmer(noe jeg gjør veeeldig ofte, så når jeg da våkner så må jeg se meg rundt… er jeg hjemme, jada det er jeg… og er Leo her.. ja han er her.. ok…. tvèn står på.. ja det gjør den… ok, da er det opp, finne kaffen, ut med Leo på tissetur i gresset i morgenkåpa..(har så snille naboer så de sier ikke noe på at jeg flyr ute i morgenkåpa.. hehe… også er det opp igjen finne drømmeboka og skrive det ned mens jeg tar en røyk og kaffen, og Leo sløver videre i eller under dyna… så da har jeg øvd meg å riste det litt av meg.. for å ikke dra med meg den energien fra natten igjennom hele dagen.. noen ganger klarer jeg ikke det så da sitter jeg litt fast i tunge og vonde energier..
I dag skulle jeg til legen min, Anne som er verdens beste lege det er jeg sikker på… og hun er den type lege at hun setter seg i stolen sin, ber meg sette seg, så ser/SER hun meg og PÅ meg, og spør hvordan jeg har det…. og det er ett menneske jeg er helt ærlig i forhold til så jeg forteller da… hun ser aldri på klokka, (så klart om jeg blir fooor lenge.. hehe) men hun ser meg, hører meg, OGSÅ lurer hun på hva hun kan gjøre for meg…. ❤ Så ordner hun resept om det er det jeg trenger, også sier hun alltid noe positivt til meg… du er flink Ann Helen, nå har du klart å gjøre det eller det, og fortsett med det… du er sterk, og tillat deg å hvile eller slappe av innimellom, fortsett med det du liker å holde på med… osv… så i dag måtte jeg gi henne en bjørneklem… for jeg har legen som gjør at jeg er friskere når jeg går derfra bare fordi hun er den hun er.)
Også har jeg lest utkastet til Allers-reportasjen i dag, og herlighet for noen mennesker somvar hos meg for å intervjue og forografer meg. Tusen takk journalist Julie C.Knarvik og fotograf Sverre Chr.Jarild Blir helt ydmyk og takknemlig for sånne givende sjeler jobber i disse yrkene:) Gleder meg til det kommer i Allers i oktober.)
Også endte jeg dagen med å hente DEN store pakka fra Birgitte Lange med perler som glitret og anheng så nå kan jeg nesten bade i perler… hehe så nå sitter jeg bare og koser meg med dagen som begynte med ett mareritt men som endte opp med stor glede<3<3<3
Hele kjøkkenet mitt var fult av smykker etter intervjuet av Allers i går, så når jeg skulle rydde i dag så tok jeg bilder av alle smykkene jeg sitter igjen med foreløbig, og de skal jeg legge ut på facebookgruppa mi http://www.facebook.com/groups/AnnHelensdesign/ Skal på messe i NJÅRHALLEN i Asker den 24 og 25 november… litt lenge til, men tiden går fort så det er greit at jeg har litt smykker til da… 🙂 Det er snille lise-Kjersti som har «dratt» meg med og ordna alt for meg så jeg skal tørre å bli med, og jeg er så takknemlig for det altså:)
Det var noe jeg beit meg i fra intervjuet i går.. og det var at hun spurte meg om jeg er ensom, ettersom jeg bor alene med bikkja?…. Og da sa jeg at ensomhetsfølelsen er den følelsen jeg har vært livredd for å føle på så jeg har aldri turt å være alene, og har av den årsak funnet meg i mye vondt kun for å slippe å være alene for jeg var sikker på at ensomhetsfølelsen ville drepe meg.
Etter at jeg gråt i to år fordi samboeren min og jeg ikke fikk til livet sammen, så måtte jeg ut på leiemarkedet uten å få ta med meg hverken dyr eller mann… så fant jeg en leilighet (og Nesodden er lite så jeg måtte ta det jeg fikk) som jeg ikke fikk ha dyr hos annet om de var i bur og aldri gikk på parketten for de kunne ripe den opp.. så satt jeg der da… i to år bodde jeg der, og ensomhetsfølelsen spiste meg sakte men sikkert opp…. og jeg gråt… og gråt… og gråt…
Jeg fikk ett tips av ei som sa at du kan jo begynne å blogge Ann Helen… skriv ned det du føler og få det ut… og hun tipset meg om VG bloggen den gangen… og jeg kom meg sakte inn i livet igjen. Jeg skrev og skrev og lagde smykker og gråt omhverandre… til jeg skjønte at jeg kom til å ta mitt eget liv fordi likegyldigheten begynte å ta meg…
Sønnen min skjønte nok at det var noe på gang selv om jeg gjorde så godt jeg kunne for å skjerme han, så sa han plutselig en dag…. «du må love meg at du aldri tar livet av deg mamma» og det lovte jeg…. og i det momentet så skiftet noe i meg, jeg skjønte at jeg måtte begynne å leve igjen for min sønn ihvertfall…(han bodde hos sin far så derfor kunne jeg skjerme veldig mye)
Da bestemt jeg meg for å flytte, og samme uke fikk jeg en leilighet hvor jeg kunne både ha dyr og røyke, og leve i en frihet og med privatliv.. alt skjedde såå fort at jeg ble helt sikker på at dette var meninga.. at jeg skulle flytte… atter en gang.. men denne gangen ble det fordi JEG ville det…
Det er fantastisk hvordan alt snudde seg… Jeg fikk en erstatning fra staten som gjorde at jeg kunne kjøpe Leo, og med ham så snudde livet seg:) Hver dag må jeg kle på meg (de to åra i det fengselet som jeg kaller det var det mange dager jeg ikke gikk ut av døra i det hele tatt) men nå måtte jeg ut hver dag.. jeg måtte starte dagen… med ett smil til min lille Leo, på med klær, og ut i naturen, og jeg hadde en å snakke med 🙂
Så bloggen og facebook ble mitt vindu ut og jeg fikk venner på facebook som hjalp meg med avlagte smykker og perler så jeg kunne boltre meg i perler, og livet begynte å snu totalt:) I dag sitter jeg her med Leo som har blitt 6 år, blitt intervjuet av Allers som er helt utrolig .. og jeg får positiv oppmerksomhet hver eneste dag av mine flotte facebookvenner, så jeg er ALENE men IKKE ENSOM lenger, og det er såå godt:) Ha en fin helg der ute.)
Hadde lagt ut de smykkene jeg har her ut på kjøkkenbordet, så når fotografen kom så ble det ganske trangt, men for noen hyggelig folk som kom 🙂 De fikk kaffe og journalisten og meg snakka godt sammen fra første stund, og fotografen fikk jeg også veldig raskt ett positivt inntrykk av, så dette ble akkurat som det skulle være.) Vi snakka masse, ble tatt bilder av, masse… og masse av smykkene… også dro vi på Hellviktangen og der slang jeg meg rundt på svabergene med lett rødmenede kinn.. og han tok bilder og bilder og bilder… så jeg lå på svabergene kun iført ett smykke(det føltes ihvertfall sånn ut..hehe) Så dette kommer ut i oktober, men vet ikke helt hvilken uke enda:) Tusen takk for gode ord og støtte mine kjære venner, dere aner ikke hva det har betydd altså.)♥♥♥
Halve bordet jeg la frem med smykker:)
psykopater bruker akkurat den tiden de trenger på å få deg alene, isolert, uten selvtillig og selvfølelse, uten kontakt med famileien men med en stor tro på at du ikke vil kunne klare deg uten dette psykopatiske menneske….. de skreller deg som en løk, for å slå ihjel det lille som er igjen…. og det er jammen hardt arbeid å begynne å finne løk-lagene sterke nok igjen til å verne om restene av deg som menneske… vi kan alle si at»kom deg vekk… eller nei dette skal du ikke være i.. eller.. han er slem og ond» men det hjelper ofte ikke… for psykopaten tar innmaten din så raskt at du ikke skjønner det selv engang før det er nesten for ent.. og for noen ER det for sent… og jeg sender deg og dine mine varmeste tanker og masse lys med håp om at dere ber beskyttet nok til ikke å måtte forsvinne fra denne jorda enda<3<3<3
Fikk akkurat en forespørsel på om jeg ville stille opp til en reportasje i Allers om historien min, og om skapergleden:) Og dette måtte jeg tenke litt på, men kom frem til at om jeg kan bidra med å vise at det går an å snu livet fra det mørkeste mørke til å finne skaperglede og lidenskap som ett livreddende verktøy.. ja så vil jeg det:) Så jeg har takket ja til det, så dette blir spennende altså:) Jeg er litt satt ut her for dette hadde jeg virkelig ikke forventa meg, lille meg som holder på i stua mi… 🙂 Jeg kan jo ikke slippe henne inn i stua mi da, for det er jo verkstedet mitt, men har jo ett koselig kjøkken, og en liten uteplass vi kan være på.) Da krysser jeg armer og tarmer for at dette blir en fin og fargerik reportasje om hu som elsker perlene sine.)hehe
Dette er blomsten jeg og mange med meg er oppkalt etter:) Løvetanna sprenger asfalt og betong, opp mot sola, frem med bladene mot alle odds!
Ugress sier du?? ja nooen ser på oss som ugress, men det sier mer om dem enn om oss løvetannbarn 🙂
MOT ALLE ODDS strekker vi oss mot sola, vekk fra den betongen andre har lagt oppå oss, vi står fast og kommer oftest alene, står alene, går alene, lever alene og dør alene.
IKKE NØDVENDIGVIS ENSOM ..
Løvetannbarn har ogjerne en nerve i røttene som ingen kan ta fra dem, samme hvor mye du røsker opp en løvetann.. så vil det alltid være litt igjen som vi kan gi næring til for å vokse videre, til irritasjon for mange og glede for mange 🙂 Kaniner er f.eks veldig glad i løvannblader.. hehe
Om du tar en løvetann og legger den i vann så vil stilken krølle seg sammen til en liten ball for å beskytte selve blomsten, og jeg tror at vi løveannbarn gjør det samme, om noen prøver å røske oss opp med røttene, så vil vi krølle oss rundt vårt åndelige jeg for å kunne vokse ved en senere anledning.
Løvetannbarn er gjerne utskuddene, men hva er normaliteten uten utskuddene, vi må ha balanse, så jeg roper ett hurra for ALLE blomster i hagen min, både løvetann, roser som stikke, tynne skjøre blomster , fete store blomster, de grå og de fargerike, avskårne og med røtter, vinterblomster og sommerblomster.
Akkurat nå gleder jeg meg over løvetanna som dukket opp i hagen min i dag, for da vet jeg at de andre kommer sakte men sikkert til de også:) Ha en strålende dag:)
annhelensdesign 