Våknet og gråt i dag etter ett utrolig tøft mareritt i natt. Det er litt slitsomt å leve i to verdener som jeg føler at jeg gjør. Dene ene verden er den jeg lever i våken tilstand, og den andre er den jeg lever om natten. Jeg har alltid drømt om en borg, en stor, mørk og dyster borg. (En drømmetyder mente en gang at det var fra druidenes tid) Denne borgen har alle årstider, en på hver side, den har en skole/sfo , den har en høy blokk hvor jeg såkalt har den øverste leiligheten, og noen ganger er trappa opp dit stengt, og Danskebåten ligger rett ved en kai på sommersiden. Danskebåten er det stedet jeg oftest går meg bort, sommersiden er det stedet jeg oftest må løpe fra folk og der har jeg også lært meg å fly, selv om det skjer at jeg ikke helt får det til. Vintersiden ser ut som en slalombakke hvor jeg ofte må enten gå i, eller ake i .. for å komme unna folk.. og havner da ofte i skogen, og nedenfor den skogen så er det en vei hvor jeg alltid må passe meg for bøndene som har gårder der.
De som kjenner meg vet jo at dette er fragmenter eller billedligjøring av det livet jeg har levet i mine 50 år her, men som sagt denne borgen har jeg i hele livet mitt hatt med meg, og det er som regel mareritt når jeg er der, jeg husker også mitt første mareritt derfra…..
Men i dag/natt drømte jeg at det var en jeg trodde var min venn som gikk tur med meg, også hadde jeg Leo i en barnevogn (av alle ting hehe) for han og meg skulle til ham, men så så han skolen /sfo, og dermed tok han tak i hele barnevognen og løp avgårde, og jeg så at han forsvant, og jeg hadde sirup i beina.. de ville ikke være med meg… så jeg gråt og gikk/løp det beste jeg kunne, og plutselig var jeg ved den høye blokka og han stakk inn der, og stengte døra så jeg ikke kom inn, og barnevognen var innenfor og jeg ble helt fortvila… men plutselig fikk jeg tilbake ut av intet min mobil, og noen andre ting… alt var helt betydningsløst inntil jeg fikk tilbake barenvognen… og da forta jeg meg vekk, så jeg plutselig var ved danskebåten, og der satte jeg meg ned på en krakk og trodde at jeg kunne puste ut litt, men da kom denne vennen løpende igjen og skulle ha igjen den narkotikaen han hadde gjemt i sminkepungen min, og han så så skummel ut at jeg sa han bare fikk ta alt, bare jeg fikk beholde leo.
Og det gjorde jeg…. så jeg og Leo gikk oppover veien for å skulle gå hjem, da kom plutselig ei jeg kjenner som sa at hun skulle ha den narkotikaen han andre hadde, ellers ville hun drepe oss, og plutselig så ble barnevognen jeg hadde til en bil, og hun satte seg som sjåfør og kasta meg inni… og hun kjørte som ett svin, og jeg ble så redd, men visste at jeg måtte beskytte Leo så jeg sparket ut så hardt jeg kunne….. for å treffe henne i ansiktet der hun satt….. og da våknet jeg av at jeg sparket hardt ut i været her i senga og jeg skrek så høyt at Leo skvatt av lyden.
FORTVILA OG REDD
Da gråt jeg mine såre tårer og var helt sjelven, men av alle ting så kom sønnen innom for en liten kaffe før han skulle på jobb, så da kom jeg meg opp, tørket tårene og drukket kaffe med min vakre sønn.
Så nå som jeg også har fått skrivi det ned , fått det bittelitt på avstand, så skal jeg ut på tur med Leo, og gjøre ferdig ett smykke jeg holder på med… for når jeg holder på med mine vakre perler… etter å ha vært ute i det frie… ja da kjenner jeg gleden over å skape, og nattens energier forsvinner<3
Ha en fin dag videre alle sammen 🙂
annhelensdesign 