Jeg har alltid følt meg utenfor i forhold til mennesker og grupper rundt meg, Rotløshet og en sterk følelse av å ikke ha tilhørighet eller at jeg hadde noe likt med andre mennesker. Barndommen var preget av at jeg måtte bli voksen i veldig tidlig alder, da vår mor ikke klarte å ta vare på oss, så tok jeg på meg morsrollen, og jeg var tross alt ett barn, så jeg lærte meg aldri å leke, jeg lærte å ta vare på andre, sette meg selv til side og være der eller please andre på en eller annen måte.
Jeg var heldig når vi kom til fosterhjem nr 2 denne gang til Løten i hedmark, da var far i huset glad i naturen og dyr, og jeg kunne endelig finne ett rom for meg selv.. i naturen. Fosterhjem 1 var på en bondegård, og der ble dyrene min redning, det var de jeg kunne fortelle alle mine sorte hemmeligheter til, uten at jeg måtte være redd.
Men altså fosterfar i hjem nr 2 tok meg med ut i naturen, og han fortalte meg at når jeg gikk i skogen så var det viktig å være helt stille, så vi ikke skremte dyrene…. og dette kan man kanskje si var mitt første møte med meditasjon? Vi gikk inn i skogen.. stille, lyttet, og om vinteren gikk vi på ski inn i skogen, han tente bål, lagde kaffe på kaffelars, og jeg satt og trakk til meg lukta fra trærne han hugdeog sagde ned. Han lærte meg verdien i naturen, og det er jeg evig takknemlig for.) Fostermor her gav meg en heklenål når jeg var 9 år, og hun lærte meg å hekle luftmasker og staver, og jeg husker godt jeg satt på rommet og heklet lange frynser for å lage gardin og jeg heklet vesker osv… så sånn startet min kreative verden:)
Så naturen og det kreative ble mine fristeder. Av det positive slaget for å si det sånn.
Gjennom hele barndom og ungdom ble jeg utsatt for overgrep og omsorgsvikt av ulike og alle slag, noe som gjorde at jeg trodde at jeg var helt alene om å føle det jeg følte så jeg fant aldri noen tilhørighet til andre mennesker, og i ungdomsårene når jeg var sammen med andre mennesker så var det nesten alltid alkohol i bildet.
Det har vært menn ut og inn av livet mitt, men jeg er så ødelagt av livet at jeg har aldri klart å holde på noe forhold når det blir for nært, da lager jeg situasjoner der jeg får bekrefta hvor elendig jeg er og jeg får enda mer næring til akkurat den følelsen.
Så jeg har aldri følt noen som helst tilhørighet til noen eller noe, annet enn at jeg har trodd at jeg har hatt det fordi jeg har vært redd for å være alene. Og alene skulle jeg bli, noe som bekrefter at det man frykter tiltrekker man seg.
Når min siste store kjærlighet(ja jeg tror at man kan ha flere store kjærligheter gjennom livet) sa at vi ikke fikk forholdet til lengre, så gav jeg på en måte opp. Jeg hadde satset alt på ham, vi kjøpte hus, hadde fugl, katt og hund, og jeg hadde sønnen min. Når dette gikk mot slutten så klarte katten å spise opp fuglen min, katten ble angrepet av en grevling så livet sto ikke til å reddes, og hunden måtte han ta med seg for jeg skulle ut på leiemarkedet og det var håpløst å finne noe der jeg fikk lov til å ha hund. Så du kan trygt si at jeg sto på bar bakke, og flyttet itl ett bittelite hus jeg fikk leie, der det ikke var lov til å ha dyr inne. Når jeg hadde bodd der ett par år, så fikk jeg tilbud om å leie ett annet sted der jeg kunne ha hund, og akkurat på denne tiden fikk jeg en erstatning som gjorde at jeg kunne kjøpe Leo, og siden det så har det gått oppover.
Igjen er det dette med at naturen og dyra har jeg en naturlig tilhørighet til.. og etter at jeg flyttet hit hvor jeg nå bor hvor jeg kan få lov til å gjøre akkurat det som passer meg, så har jeg etter 4 år i huset begynt å få en slags tilhørighet til huset også, og det er en rar følelse etter å ha flyttet 42 ganger så er det ikke lett å tro på at jeg får bli boendes, men jeg begynner å tro og bli trygg på det her. Også har jeg Leo, og vi går turer i naturen hver dag, og jeg er fortsatt kreativ, så dette er min lille verden og jeg begynner jammen å finne en itlhørighet til meg selv også.. og de ter jo på tide nå som jeg blir 50 år ung i år.
I fjor var jeg så tøff og så heldig at jeg fikk jobbe sammen en liten periode.. med en av nesoddens største keramiker-kunstner… også var det en dag som hun snakket om «oss kunstnere» som hun sa» og så på meg, og jeg fikk en murstein inni meg som bare la seg på plass, og jeg var på noe vis kommet hjem inni meg. Og jeg fant tilhørighetsføelsen, selv om jeg ikke alltid tror på det, så ligger det der og gir meg en god og positiv følelse på at det er bruk for meg på denne jord enda:)
Også må jeg få si at tilhørighetsfølelsen har jeg også fått i forhold til flere av mine facebookvenner, og dere vet hvem dere er, fordi det ikke er noen ovenfra og ned-holdning til meg.
UTEN VIN OG BRØD LIDER KJÆRLIGHETEN NØD (gresk ordtak:)
annhelensdesign 